Hva jeg skal gjøre i Japan:
Først og fremst skal jeg være stab på DTS (Disippel trening skole). Jeg skal henge med studentene, være den de kan snakke med gjennom alt Gud gjør i livene deres, veilede, støtte, ha andakter, lovsang, smågrupper, osv... Før elvene kommer i april vil jeg få språkkurs og lederkurs.
Elevene drar i August, og etter dette vil det bli mye arbeid i selve Tokyo. Jeg kommer til å jobbe på et barnehjem. Det spesielle med dette barnehjemmet er at alle har foreldre. Foreldrene kan komme å hente dem og ta dem med på en helgetur, for så å etterlate dem på barnehjemmet igjen. Japan legger stor vekt på karriere, og dette kan være en av grunnene til at foreldrene ikke kan ta seg av dem. Andre har ikke tid, lyst eller mulighet til å passe på sine engene barn. Barn med spesielle behov blir også plassert her, for foreldrene klarer ikke gi disse barna det de krever. Dette blir et fantastisk og givende arbeid, det å være der for dem og gi dem den oppmerksomheten de trenger. Basen ønsker også å starte et lignende arbeid et annet sted i Tokyo hvor det bor mange utstøtte barn de ønsker å hjelpe. Når dette blir, og hvordan det vil se ut vet de ikke enda, men det ligger på hjertet deres!
Basen samarbeider også med et av Tokyos største universiteter, med et bibelstudie der. Dette er også noe jeg vil komme til å være med på. Vi skal også hjelpe ledelsen som driver en internasjonal gruppe ungdom kalt high school born again. JEG GLEDER MEG:) Kan knapt nok vente til å starte arbeidet:) Men jeg må bare smøre meg med tålmodighet inntil visumet er i boks!
Kallet:
På en leier for to år siden følte jeg ønsket om å dra til Japan for første gang. Jeg så en reklame/dokumentar om Japan, den høye selvmordstatistikken, hvor få kristne det er der, og hvor håpløst det er for mange der. Hjertet mitt knuste for disse. Jeg kjente jeg ble varm og kald samtidig. Hjertet dunket, og jeg visste da at jeg skulle til Japan en dag. Når jeg kom hjem forberedte jeg mamma på at jeg ville dra til Japan som misjonær en dag, noe jeg ikke husker selv!
I september samme år dro jeg til England for å ta en DTS. Jeg bestemte meg for å legge kallet litt til side, og være villig til å bli ledet av Gud. Etter en liten stund på basen kom en familie som var og hadde vært misjonærer i Tokyo lenge. De fortalte om arbeidet der, og hvordan situasjonen var. Jeg fikk igjen den samme følelsen som jeg hadde fått litt tidligere. Jeg fikk bli med opp å be for dem, noe som var helt fantastisk for meg. Jeg visste at det var Japan som lå meg på hjertet, men jeg hadde så utrolig mange unnskyldninger. Etter å ha pratet med denne familien la alt seg til rette, og jeg hadde ingen flere unnskyldninger.
To uker senere begynte jeg igjen å tvile på kallet mitt. Jeg gikk en tur på morgenen og sa til Gud at jeg var villig til å gå absolutt hvor han ville at jeg skulle gå, og at han måtte gi meg et tegn når tiden var inne for det. Når jeg kom tilbake skulle vi ha vår ukentlige bønn for et land, uten å vite hvilken land det skulle være fokus på. Du kan jo kanskje gjette hvem land det var!! Japan!! Det var da jeg visste sikkert at det var dit jeg skulle.
Det er helt rart når men kjenner at man her et folk på hjertet, og at man skal til dette landet. Det kjennes ut som du er forelsket. Man er utrolig glad og entusiastisk på en gang. Jeg vet ikke helt sikkert hva som venter meg i Japan, men jeg vet jeg har den sterkeste på min side. Jeg trenge ikke frykte noe! Etter DTSen var jeg litt lei av å reise, og jeg ble skikkelig syk i Brasil, så tanken på å reise ut igjen gjorde meg kvalm. Men når jeg begynte å søke og bevege meg i retning Japan kom den boblende følelsen tilbake! Nå bare gleder jeg meg. Så klart er det en sorg over å etterlate alle de jeg er glad i her hjemme, men jeg må stole på at Gud tar seg av dem, og gir dem styrke når jeg reiser.
Vel, det tror jeg var nok for i dag:)
